RØMMERVASSETEREN

I 1930-åra var det seterdrift i Oppgården i Kvelia. I gamle dager var slik drift vanlig på nesten hver gård her i bygda, men i den tid ungene var i seteren om somrene, kan jeg ikke huske at det var andre i Kveligrenda (medregnet Leirbakkdalen og Kvemoen) som var i seteren med buskapen. I Rømmervasseteren var "mannskapet" bestefar -senere kalt Gukku, bestemor -senere kalt Beste, tante Beret og 2-3 av oss ungene.Jeg mener vi startet sommeroppholdet i seteren da vi var 5-6 år gamle, og vi tjenestegjorde til vi ble konfirmert. Etter den tid ble vi regnet som brukbar arbeidskraft heime på gården Men vi var ikke i seteren

bare for at vi ikke kunne gjøre nytte for oss heime. Det var ikke bare ferie for oss ungene heller. Vi hadde våre plikter. Det var heimleiting av buskapen om kvelden, måking og fliing av 3 fjøs om morgenen, hjelpe Gukku med garn­fiske og hjelpe til med raking og innfrakting av høy den tida onna varte.
Flyttinga til seters om våren var en stor dag. Vi gledet oss til det både vi og krøttera. Vanlig flyttetid var 10.-15. juni, men det hendte at det var tidligere eller senere alt etter hvor tidlig våren kom. Tidligste flyttedato jeg kan huske, var 28. mars våren 1937. Voksne kyr, større ungnaut og geitene var lette å flytte på. Det var bare å åpne grinda i gjerdet, så bar det i veg i full fart med hele buskapen. 2 kyr ble holdt igjen heime for å ha mjølk i husholdningen der.
Kalvene var det mere bryderi med. Vi måtte ha dem i band og følge dem. Det kunne ta litt tid. Hønene ble pakket i kasser og sendt med slede og båt. tidligere hadde de også med gris i flyttinga, men det var vi aldri med på.
Det er et hus i seteren som fortsatt kalles grishuset. I vår setertid var det husrom for kalver og høner. Klær, matvarer og nødvendig redskaper og utstyr ble kjørt med hest og slede til naustet i østenden av østre vatnet.
Videre ble varene fraktet med båt over begge vatna til båtstøet nedafor seteren. Derfra måtte alt bæres opp til husa,
Det var nok å holde på med hele dagen for både store og små for å få alt på plass.
De daglige sysler tok nå til for alle i seteren. Kvinnfolk­arbeidet var mjølking, ysting og kinning. På karasida ble det reparasjoner av trashaga (gjerde) rundt vollen, kapping og klyving av vinter­kjørte bjørkvedstranger og setting og opptaking av garn i vatnet. Det fiskes nå både til bruk straks av fersk fisk i seteren og heime på gården og til nedlegging av grevfisk. Den må legges sa snart som mulig etter flytting, for grevfisk er en stor og viktig del av kostholdet utover sommeren. For oss gjeterne er forsommeren er rolig tid. Buskapen kommer som regel heim sjøl i god tid nå før det blir sopp å finne. Men vi har jobben med måking og fliing i alle 3 fjøsa om morgenen etter at dyra er sluppet ut. Vi hadde 1 fjøs for mjølkekyr, 1 for ungdyr og 1 geitfjøs.Geitene var trivelige dyr med god orden.

De gikk for seg sjøl og var aldri sammen med kyrne. Deres beiteområde var høyere oppe i liene og fjellet. Ved utslepp bar det alltid opp over fra fjøset og om kvelden presis kl. 1830 kom de i flokk ned Gomyrvegen fra fjellbeitet. Det var Sørligeita som var bjell­geita. Den var hvit- og brunflekket og kollet. Geita var den sjølskrevne leder, og den ville bli mjølket først. Dessuten hadde den store og gode spener og var snill og god å mjølke. Derfor ble det Sørligeita vi ungene lærte oss mjølking på.

De siste åra av seter-tjenesten var vi ofte med og hjalp til med geit­mjølkinga. Geitbuskapen var vanligvis 14-15 dyr. Det er ikke mulig å skrive om vår tid i seteren uten at det må bli et avsnitt om bjellkua "Valborg". Den var sjølskreven bjellku alle de åra jeg var i seteren. Det var ei stor og eksteriørmessig flott ku av Rødt trønderfe. I unge år hadde den skadet et horn. En liten stump av hornet var borte, og det var litt feilvokst og noe forkrøplet. Valborg var ei spesiell ku. Vi mente at den kunne vårt språk og forstod hva vi sa. Blant oss gjeterne var det ingen tvil om at Valborg var den klokeste kua i hele landet. Heime på stallen i Oppgården sto Kveli feavlslag's avlsokse. Dersom seterfolket ved utslipp av kyrne oppdaget ei ku som ville ri på de andre, var det å ta den fast og leie den ned til den store oksen heime. Men det var unntagelser. Når Valborg fikk behov for å møte det andre kjønn, var det ingen som trengte hefte bort tid med å leie den. Den saken ordnet kua sjøl. For ei bjellku var det sikkert ikke så enkelt å lure seg vekk fra resten av buskapen, men Valborg klarte det. Den gikk alltid alene heim til grinda i gjerdet og sto der og ventet.
Noen ganger kunne det ta litt tid før folka heime opp­daget kua, men for det meste klarte den å være tilbake i seteren til mjølketid. Etter at ærendet var utført, var det bare å leie kua gjennom grinda, og den ruslet tilbake til seteren.
Men det var også her unntagelser. En sommer da behovet for okse meldte seg for Valborg og den hadde tatt turen heim til oppgården, var kua ikke på plass ved mjølketid. Det var klart at det hadde blitt noe heft på tilbaketuren.
Vi ventet og var engstelige for Val­borg. Sent om kvelden etter at mørket var kommet sigende, hørte vi plutselig rauting og beljing langt øst i krøtterstien. På lyden var det lett å høre at kua var sint. Da Valborg med stor fart og olme øyne kom fram til fjøset, fikk vi se at det fulgte en liten okse med. På turen opp mot seteren traff kua Heggli­buskapen; 1 ku og 1 vel årsgammel oksekalv. Seriannaoksen var liten, men den forstod hvorfor Valborg var ute på tur og fulgte med helt til fjøsdøra i seteren. Den lille oksen fra Hegglia var ikke god nok for den stolte bjellkua. Valborg var kvalitets­bevisst. Da vi etter flyttingen kom i gang med seterlivet måtte vi ungene innstille oss på å være der i 5 uker før vi fikk ta en tur heim. Det bestemte Beste. Hun var personalsjefen og likte ikke at vi skulle springe til gården særlig ofte. Det ble bare uro og tull av det, mente hun. Ofte syntes vi at hun var for streng. For oss var det nærliggende at vi sammenlignet oss med ungene i nabo­laget. De hadde ingen plikter med fjøsarbeid og gjeting, og de kunne være sammen med jevnaldrende nede i bygda. Det skjedde tross alt litt mer heime enn oppe i seteren.
Tidvis følte vi vel at det var litt ensformig, men vi forstod vel også at vi hadde det godt.

Kostholdet i seteren var enkelt. Det gikk mest på fisk, både fersk og grevet, tjukkmjølk, kjesfil, laupsund, møssmør og annen mjølkemat.
I bærsesongen ble det brukt mye bær, særlig blåbær som vi ungene plukket. Flatbrød for sommeren og noe tørkakjøtt var med på flyttelasset. Heimebakt brød og havregryn fikk vi heime­fra.
Kjøpt mat var det lite av. En sjelden gang fikk vi sendt røkte pølser. Det syntes vi smakte herlig. Jeg husker at de voksne var svært glad i kaffe. Da de koste seg med 11-kaffe, fikk vi ungene 1 glass mjølk med 2 spisesjeer fløte oppi. Matstellet var som sagt enkelt, men vi levde kanskje sunt?

Fritidsaktiviteter for oss var fisking av småørret med bjørktrø og mark, plukking av molte og blåbær, og bading i vatnet ved båtstøet på fine soldager. Somme kvelder var vi med Gukku på otring i vatnet. Fiskinga av småørret foregikk for det meste i Storbekken og Langtangbekken. Fisken var små, men når Beste hadde stekt den i smør og møssmør, ble det herlig kveldsmat. I siste halvdel av juli ble det høyonn også i seteren. Det var ganske stor setervoll, og Gukku slo hele vollen med ljå. Avlingen ble gjerne ca. 15 svære vinterlass godt og tungt høy. Når været var bra, ble høyet tørket på bakken, men i perioder med lite sol, ble det også hesjet en del. Det ble ikke brukt staur og hesje­tråd, men store stolper med pinner på og lange granroer. Gukku hengte ikke rått gras på roene. Han ville hesje "halvtørt". Ofte var graset både breidd og snudd før det ble hesjet. Det vi ungene hjalp til med, var raking og innfrakting samt tramping i bua. Vi dro høyet til budøra på en enkel innretning med 2 trehjul på bakenden.
Det var ikke akkurat lett å frakte inn høy på denne måten, så det ble ikke kjørt store lass. Høyet ble kjørt heim på førjulsvinteren når det var lite snø og isen ble sterk nok. Når det led så langt ut på sommeren at det ble sopp i skogen, ble det mer å gjøre for oss gjeterne. Kyrne dro lenger bort i marka og ble heftet med soppen. Derfor måtte vi hente dyra for å få dem på bås i rett tid for mjølking. Vi var alltid 2 om jobben. I 4-tida om ettermiddagen startet vi som regel, for vi ville ha god tid på oss. Det kunne jo være noe som var interessant å se på ute i skogen. Vi gikk aldri med buskapen hele dagen, så vi hadde det jo fint som gjetere. Det er vel tvilsomt om vi hadde rett til å kalle oss gjetere. Geitene behøvde vi ikke hente heim. De kom til rett tid hele sommeren. Kyrne og geitene oppførte seg svært ulikt på beite. Langvarig varme med sol førte til at det ble mye klegg. Kyrne tålte ikke mye av dette insektet, og de kom som regel springende heim midt på dagen når det ble for mye "åt". I slike tilfeller måtte de slippes ut igjen en stund etter mjølking om kvelden. Geitene derimot hadde ingen problemer med åtet, men de var svært sårbare for kraftig regn og tordenvær. I slikt vær var det geitene som fikk det travelt med å komme seg heim til fjøset. Det hendte noen søndager at det kom besøk heimefra og av folk i nabolaget. Det gledet vi oss veldig til, for vi syntes helge­dagene i seteren var kjedelige og litt stusselige. Var det varslet om slikt besøk, ventet vi utålmodig på dem. Vi pleide å klyve opp på gambua i god tid om formiddagen for å speide bort­over vatna etter båt. Fra taket på bua kunne vi se en stor del av begge vatna. Var været fint, kunne vi også høre åretak og prat ute på Vestervatnet. Det var lyder vi likt å høre.
Vi hadde telefon i seteren, men forbindelsen var ikke særlig god.

Likevel var det så pass at vi kunne få diverse meldinger heime­fra. Jeg husker en viktig melding en dag på sensommeren 1931. Da ringte mor og opplyste om datoen for skolestart. Jeg skulle begynne på skolen, og Ola var flyttet opp i storskolen. Det var 3 år i småskolen og 4 i stor skolen. På høstparten, en ukes tid før heimflytting var det tid for rypejakt. Da kom det jegere og hunder fra Trondheim. Vi så fram til denne dagen. Jegerne bodde i Nystuggu`n, og det ble mer liv rundt oss. Dessuten vanket det noen 25-øringer og litt godterier fra byen som godtgjørelse for hjelp med å bære opp varer fra båtstøet.

Jeg husker navn på noen bykarer som var i seteren på jakt i mange år. Det var Harang, Solem, Brovold og Røkke. Annen farge på gras og lauv, samt tidlig kveldsmørke forsterker at sommeren er slutt. Da står heimflytting på programmet. Flyttinga fant sted i tida 15.-20. september. Nå var både folk og fe glade for å komme heim. Flyttinga betydde også snart skolestart for oss. Flyttelasset om høsten var mye større og tyngre enn om våren. Atskillig kg med ost og smør skulle nå fraktes heim fra seteren. De siste dagene av sommeroppholdet var kyrne urolige og ville heim. Vi måtte passe godt på dem disse dagene dersom de beitet østafor, og det hendte flere ganger at det var bare så vidt vi beholdt buskapen i seterområdet. Det ble slutt med vanlig seterdrift først på 1950-tallet.

Skrevet av Jakob Kveli